Fra boken: Min reise i tid og rom

men det har og vært andre ganger der jeg føler at nei, nå trenger jeg ikke meditere lenger. Har ønsket det, men det har føltes feil. Så her en dag hører jeg på en kar som kanaliserer BASHAR (kan finne på Youtube), han snakker om at alt er her og at alt skjer her og nå. Jaaaaa tenker jeg da, akkurat det samme som jeg har følt. At alt skjer her og nå på jorden i forskjellige dimensjoner på den måten at dimensjonene skaper vi selv. Omtrent som å se på tv det er så utrolig mange kanaler å velge mellom, det samme er det med oss. Vi kan velge hvilken kanal vi vil se på, vi kan og velge hvilken virkelighet vi ønsker å se og oppleve. Ved å fokusere på vårt indre. Kjærligheten som vi er. Og bruke den kjærligheten til å skape positive tanker og vibrasjoner i hjertet. Alt som oppleves og erfares på jorden av oss alle er reelle opplevelser for den som opplever de. Det er ingen som er mer rett enn en annen. Det som er viktig er at vi selv kan endre vår virkelighet ved å fokusere på det vi ønsker å skape mer av i vårt liv. Litt av det jeg har opplevd i mitt liv er en del av det jeg har skapt, jeg kan ikke med ord forklare hvordan, for hvem er det som ønsker å oppleve voldtekter i sin ungdom? På et annet plan, et «sjeleplan», ser jeg det på en slik måte at min sjel hadde bestemt seg for å ha denne erfaringen. Jeg var nok som ungdommer flest på den tiden, likte å ha det moro og gå på dans og feste med jevnaldrende og litt eldre ungdommer. Barn og ungdommer er utrolig flinke til å manipulere sine omgivelser og ikke minst foreldre. Jeg var ikke noe unntak der. Stakkars pappa og mamma tenker jeg i dag, men må jo le litt av det og da. Mamma var den strenge slik jeg så det. Trengte nok det siden det var hun som måtte få økonomien til å gå rundt. Pappa jobbet og ga lønnen til mamma som jeg må si har vært utrolig flink til å få pengene til å strekke til. Hverken jeg eller mine søsken skjønte det den gang. Med som oftest kun èn inntekt så var det ikke mye rom eller økonomi til tull og tøys. Men slu som jeg var spurte jeg alltid mamma først om penger til å gå på dans for, og det ble nei som regel. Deretter var det pappa som skulle snakkes med og sees på med dådyrblikk og fortelle hvor leit jeg synes det var å ikke få være med for alle de andre venninne skulle jo selvfølgelig på dans. Da kunne jo ikke jeg sitte hjemme, så pappa stakkar var solgt i utgangspunktet, må flire litt her jeg sitter å skriver, husker det så godt. Så de få kronene pappa skulle ha til «lommepenger» til å bruke til seg selv forsvant fort og en god del av de gikk til meg og min søster.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *